Driftsprinsippet til en transformator er basert på loven om elektromagnetisk induksjon. Den består først og fremst av tre komponenter: en primærspole, en sekundærspole og en jernkjerne (eller magnetisk kjerne). Når vekselstrøm flyter gjennom primærspolen, genererer den en vekslende magnetisk fluks inne i kjernen. Denne vekslende fluksen går gjennom både primær- og sekundærspolene. I henhold til loven om elektromagnetisk induksjon, induserer en endring i den magnetiske fluksen som passerer gjennom en spole en elektromotorisk kraft (EMF) i den spolen. Størrelsen på den induserte EMF i sekundærspolen er nært knyttet til vindingsforholdet mellom primær- og sekundærspolen. Når omdreiningsforholdet er større enn 1, overskrider utgangsspenningen til sekundærspolen inngangsspenningen til primærspolen, noe som resulterer i et spenningstrinn-opp; omvendt, når omdreiningsforholdet er mindre enn 1, er utgangsspenningen lavere enn inngangsspenningen, noe som resulterer i et spenningstrinn-ned.
Når det gjelder tekniske detaljer, tjener jernkjernen til å forbedre magnetisk kobling, minimere magnetisk lekkasje og forbedre transformatoreffektiviteten. Kjernen er vanligvis konstruert ved å stable silisiumstållaminasjoner belagt med isolerende lakk for å redusere virvelstrømstap. De primære og sekundære spolene er vanligvis viklet ved hjelp av isolert ledning, med antall omdreininger bestemt av transformatorens nødvendige transformasjonsforhold.
